Hva søvnparalyse er
Søvnparalyse er en kort periode der bevisstheten er tilbake før kroppen er det. Du vet hvor du er, du ser taket og møblene, og du forstår at du er våken. Samtidig svarer ikke armer, ben, nakke eller stemme. Mange forsøker å rope og får ikke fram lyd. Øyne og pust fungerer som regel.
I ICSD-3 regnes dette som en parasomni knyttet til drømmesøvn, altså et fenomen som hører til drømmesøvnen og ikke til den dype søvnen. Det er en viktig plassering, for den skiller søvnparalyse fra nattskrekk og søvngjengeri, som kommer fra en helt annen del av natten og ikke huskes i det hele tatt.
Hvorfor kroppen er låst
Under drømmesøvn hemmes signalene fra hjernen til skjelettmusklene. Hemmingen er normal og skjer hver natt hos alle, og den har en tydelig oppgave: uten den ville vi utført det vi drømmer. Brooks og Peever har beskrevet hvordan hemmingen formidles på cellenivå. Den som har hatt søvnparalyse, har altså ikke fått noe ekstra, bare kjent på noe som alltid er der.
Det som skiller en episode fra en vanlig natt, er rekkefølgen. Normalt slipper hemmingen og bevisstheten kommer tilbake nokså samtidig. Ved søvnparalyse våkner bevisstheten først, og i noen sekunder eller minutter ligger kroppen igjen i drømmesøvnens tilstand. Hvor i natten drømmeperiodene ligger, og hvorfor de blir lengre mot morgenen, står på siden om REM-søvn og søvnsyklusen. Det forklarer også hvorfor episodene oftest kommer i de små timene eller rett ved oppvåkning.
Hva folk opplever
Cheyne og medarbeidere grupperte opplevelsene under søvnparalyse, og inndelingen kjennes igjen av de fleste som har vært i en episode.
- Nærvær. En følelse av at noen er i rommet, ved sengen eller i døren, ofte uten tydelig form, og nesten alltid rettet mot deg.
- Trykk. Tyngde over brystet, en hånd, noe som presser nedover. Denne delen har gitt fenomenet de fleste av de gamle navnene sine.
- Lyd og syn. Skritt, hvisking, en dør som åpner seg, summing eller et brak. Skygger i rommet. Inntrykkene legger seg over rommet du faktisk ser.
- Kroppsfornemmelser. Å sveve, falle, snurre eller gli ut av sengen. Signalene om hvor kroppen er, blir upålitelige mens balansesansen ennå arbeider i drømmemodus.
- Redsel. Ofte det kraftigste av alt, og grunnen til at folk husker enkeltepisoder i mange år.
Etterpå slipper alt på én gang. Mange setter seg opp, slår på lyset og ligger våkne en stund. Å være preget resten av natten er vanlig.
Hvem får det, og når
Hos mange dukker søvnparalyse opp én eller to ganger i livet, gjerne i ungdomsårene eller i tjueårene, og så aldri igjen. Hos andre kommer det i perioder, med flere episoder i samme måned. Når det følger et mønster, følger mønsteret som regel søvnen: korte netter, skiftende leggetider, vekkerklokker som bryter midt i en drømmeperiode, nattarbeid, reiser over tidssoner og perioder med stor belastning.
Tilbakevendende episoder uten annen søvnsykdom bak har et eget navn i ICSD-3, tilbakevendende isolert søvnparalyse. At det har et navn, betyr ikke at det er en alvorlig sykdom. Det betyr at mønsteret er vanlig nok til å være beskrevet.
Folketro og gamle navn
Søvnparalyse er beskrevet i mange kulturer, og beskrivelsene ligner hverandre påfallende: en tyngde, en skikkelse, manglende evne til å rope. Det norske ordet mare, som vi fortsatt har i mareritt, hører til denne tradisjonen og handler om et vesen som rir den sovende. Sharpless og Doghramji går gjennom en lang rekke slike navn fra ulike land.
Likheten mellom skildringene er i seg selv interessant: den tyder på at det er samme kroppslige opplevelse som forklares med det hver kultur har hatt for hånden. Det er ingen grunn til å lese episoden som et møte med noe utenfor deg, og det er heller ingen grunn til å avvise hvor virkelig den kjentes.
Hva du gjør under en episode
Du trenger ikke gjøre noe for at episoden skal slutte. Den slutter likevel. Det folk beskriver som nyttig, handler om å slutte å slåss mot hemmingen.
- Minn deg på hva det er. Våken bevissthet, sovende kropp, over om litt. Den tanken gjør mer enn noen bevegelse.
- Bruk pusten. Pusten lyder. Litt dypere åndedrag gir noe å gjøre som faktisk virker.
- Begynn i det små. En finger, en tå, blikket. Små bevegelser kommer ofte tilbake først og drar resten med seg.
- La skikkelsen være. Å se nærmere på et nærvær gjør det som regel sterkere. Å flytte oppmerksomheten til kroppen eller rommet gjør det svakere.
Det som gjør episoder mindre sannsynlige
Det finnes ingen metode som fjerner søvnparalyse, men siden episodene følger søvnen, er det søvnen som er stedet å begynne. Faste tider å legge seg og stå opp er det enkeltrådet som går igjen. Nok søvn over tid teller mer enn én god natt, og vekkerklokker som river deg ut av morgenens lange drømmeperioder, er verdt å se nærmere på.
Redselen er i seg selv en del av mønsteret. Den som venter på en episode, sover dårligere, og dårligere søvn gjør nye episoder mer sannsynlige. Å vite hva som skjer og at det går over, bryter ofte den sløyfen bedre enn noe annet tiltak.
Når du bør ta det opp med fastlegen
De fleste episoder trenger ingen oppfølging. Ta det likevel opp med fastlegen hvis søvnparalysen kommer ofte over lengre tid, hvis du har begynt å utsette leggetiden fordi du gruer deg, eller hvis episodene gjør deg så trøtt at dagene preges av det.
Søk råd også hvis du sovner ufrivillig på dagtid, hvis du får plutselige anfall av muskelsvakhet når du blir glad eller overrasket, hvis noen har sett pustestopp i søvnen din, eller hvis plagene startet samtidig med et nytt legemiddel. Trenger du hjelp før du får time, kontakter du legevakten.
Siden beskriver et søvnfenomen og er ikke helsehjelp. Kommer episodene ofte, går ut over søvnen eller gjør deg redd for å legge deg, ta det opp med fastlegen din. Trenger du hjelp utenom kontortid, kontakt legevakten. Ring 112 ved akutt fare for liv og helse.
Vanlige spørsmål om søvnparalyse
Selve episoden skader ikke kroppen. Pusten går, hjertet slår, og hemmingen slipper av seg selv. Det som er vanskelig, er redselen mens det står på. Kommer episodene ofte, eller begynner du å grue deg til å legge deg, er det grunn til å ta det opp med fastlegen, men da er det søvnen og uroen som er saken, ikke en fare under episoden.
Vanligvis fra noen sekunder til et par minutter. Nesten alle opplever at det tar lenger tid enn det gjør, fordi tidsoppfatningen er dårlig i overgangen mellom søvn og våken tilstand. Episoden avbrytes så godt som alltid av seg selv.
De store bevegelsene er låst, men øyne og pust lyder som regel. Mange kjenner at det slipper raskere om de slutter å kjempe mot hemmingen, puster litt dypere og i stedet prøver å bevege en finger, en tå eller blikket. Å presse med full kraft mot muskler som er koblet ut, øker bare panikken.
Nei. Søvnparalyse forekommer hos friske folk, og mange opplever det en eller to ganger i livet uten at det følger noe annet med. Slitasje, lite søvn og uregelmessige tider gjør episoder mer sannsynlige, men det er noe annet enn en diagnose.
Opplevelsen av at noen står ved sengen er et av de vanligste trekkene, og den kjennes helt virkelig. Det som skjer, er at drømmesøvnens bilder og lyder legger seg over rommet du faktisk ser, mens du er våken nok til å vurdere alt som virkelig. Figuren er altså en del av fenomenet, ikke noe du har sett.
Mange melder at episodene oftere kommer når de ligger på ryggen, og det er et av de mest gjentatte inntrykkene blant dem som har dette regelmessig. Det er likevel ikke en forklaring på fenomenet, bare et mønster en del legger merke til og som er lett å prøve å endre.
Kilder
American Academy of Sleep Medicine (2014). International Classification of Sleep Disorders, 3. utgave (ICSD-3).Sharpless, B. A. og Doghramji, K. (2015). Sleep Paralysis: Historical, Psychological, and Medical Perspectives. Oxford University Press.Cheyne, J. A., Rueffer, S. D. og Newby-Clark, I. R. (1999). Hypnagogic and hypnopompic hallucinations during sleep paralysis. Consciousness and Cognition, 8(3), 319-337.Brooks, P. L. og Peever, J. H. (2012). Identification of the transmitter and receptor mechanisms responsible for REM sleep paralysis. Journal of Neuroscience, 32(29), 9785-9795.
Siden er allmenn informasjon og erstatter ikke helsehjelp.